Linnimoras fan fictioner 0_o

Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:12 pm

Her skal jeg da legge mine historier -.-' Lover INGENTING, men, legger ut allikevel Very Happy
Jeg skriver fan fictioner om TOKIO HOTEL. Liksom som en advarsel, slik at de som ikke liker dem, slipper å lese... Såe... jo, da vet dere det xD
Har skrevet ganske mange historier (5 eller 6 tror jeg 0_o)... legger ut bare... to først tror jeg xD Så, får dere bestemme om jeg skal legge ut mer Wink De som er i denne fargen er ikke lagt ut xD

OVERSIKT OVER NOVELLER TIL NÅ
Venneturen - Ferdig [UTLAGT]
Camping - Ferdig [ikke utlagt]
Navnløs -.-' - Ferdig [ikke utlagt]

Lykken snur fort - Ferdig [UTLAGT]
Elisabeths eventyr - Ferdig [ikke utlagt]
NoName - ikke helt ferdig [ikke utlagt]





Venneturen

Elise løp. Fort. Hun ville ikke at vennene hennes skulle følge etter henne. Men hun viste at de ville komme etter en stund. Elise var på ”vennetur” i Berlin. Med vennene sine; Michael, Rachel, Christine og Chris. Museumer, Kunstgallerier, butikker, de hadde så mye de skulle gjøre. Men de hadde nettopp kranglet. Så hun løp fra dem. Hun oppdaget plutselig at hun ikke kjente seg igjen. Hvordan kunne hun ha funnet på å bare løpe rundt i Berlin helt alene? Det var det mest tåpelige hun noen gang hadde funnet på å gjøre. Skyene var blitt mørkegrå. Det var meldt kraftig regn. Å hun hadde ikke engang paraply. Det begynte å plaske rundt henne. Regnet hadde begynt, å hun ante ikke hvor hun var. Håret hennes klistret seg til ansiktet og sminken rant utover.

- Guten Tag.
Noen snakket bak henne. Hun snudde seg rundt, å så inn i de vakreste grønne øynene i verden. Hun viste ikke hva hun skulle si. Gutten smilte til henne. Han sa ett eller annet rart hun ikke forstod. Flott. Hun viste ikke hvor hun var, i en by der de snakket et språk hun ikke forstod. --- Unnskyld, jeg forstår deg ikke.
Hun var flau. Hvor dum gikk det liksom an å bli.
- Oja. Så du er ikke tysk.
Hun merket at han hadde langt brunt hår.
- Nei. Jeg er norsk.
- Vel, jeg heter Georg Listing.
Han strakte ut hånda for å hilse. Hun måpte, men strakte ut hånda hun også.
- Jeg heter Elise Johnsen. Er ikke du bassisten i Tokio Hotel?
Hun ble flau med en gang hun hadde spurt. Han lo.
- Jo. Hvis du ser der står resten av bandet og venter på meg.
Han delte paraplyen sin med henne så hun ikke skulle bli våtere.
- Venter på deg?
Hvorfor kunne hun ikke være litt kulere når hun snakket med folk?
- Ja. Mens jeg hjelper deg. Du som står her uten paraply og alt.
Hun smilte tilbake til ham. Han som spiller bass i yndlingsbandet hennes.
- Tusen takk. Men jeg må finne ut hvordan jeg skal komme meg tilbake til vennene mine.
Han så skuffet ut.
- Kan du ikke bli med å ta en kaffe først da?
Ansiktet hans lyste av håp.
- Jo. Men jeg vet ikke om jeg har nok penger. I tilegg til at vennene mine…
- Jeg betaler, og så kan jeg fikse det så du får tak i dem.
- Ok. Jeg blir gjerne med. Takk.

- Nei. Du tuller!
Georg og de andre lo.
- Nei. Det er sant. Når jeg var liten, var jeg forelska i Georg W. Bush. Men ikke le mer av meg. Jeg blir flau, alle stirrer jo.
Elise syntes Georg, Bill, Gustav og Tom var virkelig greie. Hun hadde vært på kafé med dem i nesten en time. Hun hadde blitt mye bedre kjent med dem, og følte at de kunne blitt gode venner.
- Men, du snakket om et eller annet forum.?
Tom smilte, han hadde allerede mast om det lenge.
- Ja. Det er et norsk forum. Det er mye morsomt der. Hvordan det?
Elise visste så godt at hun irriterte ham, men hun kunne ikke la være.
- Jeg bare lurte på hva det står om meg der.
Han rødmet faktisk. Han var så søt.
- Haha! Forventer du at jeg skal fortelle deg om alle våre fantasier om deg og de andre? Guttene bare måpte.
- Ta det med ro! Jeg bare tuller.
Telefonen hennes ringte. Hun tok den opp og så at det var Michael som ringte.
- Hallo?
Han var stille. Hun trodde ikke han ville svare.
- Hvor i helvette er du?!
Michael var sint. Hun hørte det på stemmen hans.
- Vel… faktisk så er jeg i Berlin, å sist jeg sjekket var Berlin i Tyskland. Jeg er på en kafé. Med noen venner. Såe, jeg ringer tilbake. Snakkes!
Hun la på før han rakk å svare. Hun følte liksom ikke helt for å snakke med ham, eller noen av de andre, når de hadde oppført seg slik.
- Hvem var det?
Hun ble revet bort fra tankene sine av Gustavs stemme.
- Det var bare vennene mine. Jeg vil ikke prate med dem akkurat nå.
De stirret på henne. Ventet på en fortsettelse. Hun sukket.
Dere skjønner. De synes jeg er litt fjortis. Fordi jeg liker musikken deres.
Georg avbrøt henne
- Vår musikk?
Hun nikket.
- De synes også at jeg er Emo. På grunn av musikken deres. Men jeg driter i dem. Jeg må bare komme meg gjennom denne turen å dra hjem. Så får vi se hvordan det går… Vet dere forresten hvor dyrt det er å ta drosje herfra og til hotellet der jeg bor? Plaza.
Guttene nikket alle fire på en tåpelig måte.
- Det er ikke billig. Men du kan få sitte i limousinen vår sammen med oss. Så får vi sjåføren vår til å kjøre deg.
Gustav smilte mens han snakket. Elise noterte seg bak øret at hun måtte få tatt masse smilebilder av ham til forumfolket.


- Takk for turen. Og kaffen. Det var hyggelig å bli kjent med dere.
Elise smilte. Hun hadde ikke vært så glad på lenge.
- Elise!
Hun snudde seg. Der var Christine.
- Er det ene venninnen din?
Georg skrev ett eller annet på en lapp mens han snakket.
- Ja. Det er Christine. Jeg vil helst ikke snakke med henne, så jeg må løpe nå.
Christine kom mot henne.
- Her.
Georg gav Henne lappen.
- Det er numrene våre, sånn i fall det blir for jævlig å være sammen med vennene dine.
De fire ansiktene smilte opp mot henne.
- Takk. Dere fikk mitt sant?
Hun tenkte seg om.
- Ja. Jeg har det i lomma. Håper vi snakkes igjen senere Elise.
Hun smilte.
- Hade.

Det banket på døren.
- Elise slipp oss inn!
Elise gadd ikke å bry seg lengre. Hun hadde akkurat vært i dusjen, men ville fremdeles ikke snakke med dem.
- Gå vekk har jeg sagt. Jeg vil ikke snakke med dere!
Hun la seg på senga. Stirret tomt opp i taket. Helt til hun sovnet. Plutselig begynte mobilen hennes å ringe. Hun skvatt så hun falt ut av senga.
- Å det er sikkert bare de andre.
Hun ville ikke ta den, men hun tok opp mobilen uansett. Det var ett nummer hun ikke kjente igjen. Så hun svarte.
- Hallo?
Hun lurte på om det kunne være en selger.
- Hei Elise.
Stemmen var ikke å ta feil av. Spesielt med alt bråket til de andre guttene i bakgrunnen.
- Hei Georg.
Hun stirret ut vinduet. De så kalte vennene hennes satt å lo å spiste is på kafeen rett over gata. - Vi bare lurte på om du ville bli med ut å spise. Du må ikke, men det hadde vært hyggelig.
En rar følelse kilte gjennom kroppen hennes.
- Det vil bli en ære.
De lo.
- Da kommer vi å henter deg sånn i syvtiden da?
Elise så ut vinduet igjen. Vennene hennes var gått fra kafeen.
- Ja. Det blir supert. Snakkes.
- Snakkes.

Elise stod på trappen utenfor hotellet. Hun hadde på seg en enkel grønn kjole og det røde håret hennes hang ned i ryddige krøller. Og så hadde hun et par grønne sko som matchet kjolen. Regnet hadde gitt seg, og solen skinte gjennom skyene. Georg og de andre skulle komme å hente henne når som helst. Limousinen kom kjørende og stoppet ved fortauskanten. Georg kom ut.
- Hei Elise!
- Hei Georg.
De ble stående å smile til hverandre på en tåpelig måte.
- Ikke bruk så jævlig lang tid da…
Tom ropte fra limousinen. Georg flyttet seg så Elise kunne sette seg inn. De satt og tullet hele veien til restauranten. Da de kom dit ble Elise bare stående å måpe. Hun forstod med en gang at hun ikke kom til å ha råd til å spise der. Georg leste tankene hennes.
- Jeg betaler.
- Takk, men du betalte for meg tidligere i dag…
- Men jeg vil betale.
Han smilte til henne. Hun klarte ikke å si nei. Så hun bare fulgte etter guttene inn. Middagen hadde gått i en fei. Elise hadde hatt det så morsomt. Hun ønsket at turen tilbake til hotellet aldri skulle ende. De hadde tullet og hatt det morsomt hele kvelden. Men Elise var trett og ville sove.

- Elise! Hvor er det du har vært?
Vennene hennes stod i lobbyen. Det var Rachel som ropte.
- Vi har vært så bekymret og…
- Jeg har det FINT takk! Unnskyld meg, jeg er trett og vil sove. GOD NATT!
- Elise. Ikke vær sånn. Vi er jo vennene dine. I hvert fall trodde vi at vi var det.
- Det trodde jeg også. Men at dere kunne si det dere gjorde. Bare glem det. Jeg gidder ikke mer.
Hun begynte å løpe. Chris tok henne igjen. Han holdt henne fast.
- Hvor er det du har vært Elise?
Hun måtte roe seg ned før hun svarte.
- Jeg har vært sammen med noen EKTE venner tenk.
- Å hvem er så disse EKTE vennene da?
Elise likte ikke tonen i Christoffers stemme.
- De heter; Georg Listing, Bill og Tom Kaulitz og Gustav Schäfer.
De andre måpte. Chris slapp taket i henne. Så begynte de å le.
- Du tuller. De ville aldri blitt venn med deg uansett. Elises ansikt ble rødt av sinne.
- Jo. Å de syns dere er teite som oppfører dere sånn!
Plutselig var det noen som tok henne på skulderen. Hun hoppet rundt klar til å angripe.
- Er det noen problemer her eller?
- Georg. Gutter. Hva gjør dere her? Skulle ikke dere tilbake til hotellet deres?
Elise merket at hun ble roligere. De andre bare måpte. De sluttet helt å le. Rachel var tydelig sjalu. Hun likte ikke Tokio Hotel, men hun likte heller ikke tanken på at Elise hadde møtt noe som kunne ligne kjendiser engang.
- Nei, vi hadde tenkt til det, men så tenkte vi at vi heller kunne finne på noe med deg.
Det var like før de andre mistet hakene sine i gulvet.
- Jo da. Men hva skal vi liksom finne på? Det er ikke så mye å gjøre på et hotell akkurat.
- Nei, men da går vi på kafeen over gata. Vi kan drikke kaffe, eller noe, prate. Det er lørdag, så de har døgnåpent. Det er et spesialtilbud de har. Blir du med?
- Ja. Men da betaler JEG.
TH guttene lo. Vennene hennes sto fremdeles og måpte. Så Elise bare gikk. Georg var den første som fulgte etter.

- Takk for at dere kom så jeg slapp å holde ut med dem. Dere reddet meg på en måte.
- Det var da ikke noe problem.
Tom smilte mens han kom med kaffen. Det virket som om han hadde problemer med å holde i brettet samtidig som han snakket.
- Komm und rette mich - Ich verbrenne innerlich. Komm und rette mich - Ich schaff's nicht ohne dich. Komm und rette mich - Rette mich - Rette mich
De lo. Alle de andre gjestene stirret på dem. Elise klarte ikke å slutte å le.
- Kan dere være så snille å slutte å le. Dere forstyrrer de andre gjestene. Det er greit at dere er her, men uansett om klokken er 01.00, så har dere med å være stille.
Den gamle mannen som stod bak disken var streng. Han minnet Elise litt om læreren hennes.
- Beklager. Vi skal slutte helt å ha det gøy. Vi skal heller sitte her å bli kjedelige som de…
Elise holdt seg for munnen. Hun kunne ikke tro hva hun hadde sagt.
- Som den derre sangen jeg sang. Beklager.
Hun så håpefullt på ham. Han lo. Han lo mer enn det de hadde gjort.
- Du var en morsom pike. Vet du, kaffen er på huset. Vil dere kanskje ha dessert også?
De bare stirret opp på mannen. Han måtte jo være sprø.
- Ja, takk. Men, hvorfor er du så snill?
Mannen smilte.
- Fordi du minner meg om datteren min. Hun døde i en bilulykke. Men det er mange år siden.
- Jeg beklager. Jeg mener, kondolerer.
- Det er greit. Men, hva skal det være til dessert da?

- God natt Georg. Håper vi sees i morgen.
- God natt Elise.
Elise gikk å la seg i boblende lykkerus. Hun var trett, men kunne ikke huske om hun noen gang hadde vært så lykkelig. Hun merket at hun hadde følelser for Georg. Følelser hun aldri hadde hatt for noen før. Men han var jo så snill, pen og ALT! Han var rett og slett alt. Det stakk i hjertet hennes. Hun viste jo at han aldri kunne bli hennes. Den natten gråt hun helt til hun sovnet.

- Elise. Du har vært så stille i hele dag. Du er vel ikke lei deg fordi du skal dra? Vi kan jo møtes igjen en dag.
Georg så på henne med bekymrede øyne.
- Nei, jeg har det fint. Det er ikke det. Jeg bare… hmmm. Bare glem det. OK?
- Ja. Men hvis du skal komme deg på flyet sammen med vennene dine, burde vi kjøre nå.
De satte seg i limousinen. Elise hadde kjøpt en ekstra koffert for å få plass for alt hun hadde kjøpt. Hun hadde tatt mange bilder. Det hadde vært så morsomt. Men allikevel følte hun seg helt tom innvendig.

- Elise. Vi er fremme. Du kan gå ut av bilen nå.
Georgs stemme skremte henne. Hun så opp på ham. Tårene sprengte på. Hun ville ikke dra.
- Beklager, men, men … J-jeg bare… Hun gikk ut av bilen. Guttene hadde alt tatt ut bagasjen hennes, så de gikk inn på flyplassen. Det var masse folk der. Masse folk med kameraer! Folk begynte å rope og ta bilder. Elise ble helt fortumlet. Til da hadde de bare vært på steder uten fotografer. Steder der de var litt mer anonyme. Det haglet spørsmål mot henne. Hun bare gikk. Rett frem. En litt for pågående journalist kom gående. Han stilte seg i veien for henne.
- Gå vekk! Jeg skal faktisk rekke et fly. Hun stirret journalisten rett inn i øynene.
- Er du sammen med noen av guttene? Spørsmålet hans var direkte og skremte Elise litt.
- Nei. Og uansett om jeg hadde vært det hadde det ikke vært din sak! Journalisten flyttet seg ikke. Elise slapp alt hun hadde i hendene. Hun gjorde klar knyttneven, men noen holdt hardt i armene hennes.
- Elise. Du kan ikke. Kom. Vi må gå. Georg slapp taket. Elise følte seg helt rar. Hun så vennene sine stå litt lengre bort. Hun sprang til dem. De så på henne.
- Vi må dra. Jeg beklager oppførselen min på denne turen, men jeg skal forklare på flyet. Chris så på henne.
- Forklar deg nå, takk! Hun nølte litt, men hun måtte fortelle hvordan det var.
- Dere skjønner, Det har seg sånn at jeg er blitt … Georg la hånden sin på skulderen hennes. Hun bet i seg ordene. Hun kjente at hun rødmet.
- Jeg er blitt klokere, eeh, eldre og … vel, jeg har blitt mindre fordomsfull. Jeg mener … FORBANNET OGSÅ! De stirret på henne. Georg lo.
- Vel, kom da. Vi gidder ikke å være sure på deg lengre… Men vi må gå nå. Rachel smilte. Elise snudde seg mot gutta.
- Hadet. Jeg kommer til å savne dere. Hun gav alle en klem hver. Før hun snudde seg for å gå. De sa ingenting. Det var som om de var blitt forsteinet. Hun begynte å gråte. Folk så på henne. Hun løp opp trappa og videre til sikkerhetskontrollen. Da hun var kommet igjennom den var det like før flyet skulle gå. Køen i sikkerhetskontrollen var nemlig EVIG lang. Hun og vennene sprang til gaten. Tårene hennes rant fremdeles, men hun bare fortsatte. De kom til gaten. Flyet var forsinket. Så de hadde ingenting å være redde for. De satte seg på gulvet.
- Elise. Slutt å gråte. Det kommer til å gå bra. De snakket i kor mens de gav Elise klemmer fra alle kanter.
- Dere forstår ikke. Dere vet ikke engang hva det er. Hun følte seg verre enn noen gang. Christine så medfølende på henne.
- Det er Georg, ikke sant? Christines spørsmål fikk Elise til å gråte enda mer.
- Jeg er så glad i ham. Jeg, jeg elsker ham! Hun hikstet.
- Jeg elsker deg også jenta mi. Elise snudde seg. Georg var der. Han bøyde seg ned mot henne før han gav henne et kyss. Elise fikk ikke frem ett ord.
- Min kjære Elise. Jeg elsker deg!

- THE END -

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:13 pm

Lykken snur fort...

Det var vår. Indianne gikk gjennom parken. Parken hadde en lang sti i midten. På venstre side var det en dam, og noen hvite benker og bord. Det var også noen blomsterbed der. Blomstene hadde omtrent nettopp begynt å springe ut. Hun så til høyre. Der sto fontenen. Det var to jenter som drev og plukket opp myntene som lå i den. Indianne sukket og lengselsfullt på dem. Det å plukke opp mynter brukte å være henne og Bentes ting. Det var de som hadde funnet på det. Men Bente var ikke der lenger. Bente var død. Indianne og Bente hadde vært bestevenninner siden de ble født. De gjorde alt sammen. De hadde samme interesser, samme stil, samme alt. Alle sa at de var de perfekte venner. De var som tvillinger. De lignet til og med på hverandre. Begge hadde langt blondt hår, blå øyne, og var omtrent like høye. Men ansiktsformen var forskjellig. Bente hadde ett ganske rundt ansikt. Mens Indianne hadde en smal nese, midt i et smalt ansikt. Da de ble 14 år, begynte Bente å forandre seg. Noe som jo var normalt. Men Bente utviklet seg annerledes enn Indianne. Hun fikk en merkelig stil. Hun gikk i svart utrolig ofte. Svart, blandet med diverse sterke farger. Hun hørte på ganske mye rar musikk, på det meste faktisk. Men ett band var faktisk ganske bra. De het Tokio Hotel. Indianne likte dem, og hun hadde fått folk til å slutte å bry seg om akkurat det bandet. Hun merket at folk som ikke likte bandet, ALLTID måtte plage fansene. Alle hadde mobbet henne sånn for hvem hun var. Indianne hadde støttet Bente som best hun kunne, men det var visst ikke nok. En dag, skulle Indianne besøke Bente. De hadde avtalt det lenge i forveien. Da hun kom, sa Christine, Bentes mor, at hun bare skulle gå rett opp. Bente var nemlig oppe og hørte på musikk. Da Indianne kom opp, satte hun i ett skrik. Hele familien kom løpende, og fikk sannsynligvis samme sjokket som Indianne. Der, midt på gulvet, lå Bente. Omkranset av sitt eget blod. Indianne hadde grått og grått og grått. Hun klarte ikke å stoppe. Hjertet hennes ble på en måte delt. Det var noe som manglet. Bente hadde hørt på musikk den dagen det skjedde. Det var en, egentlig, ganske pen sang som ble spilt i bakgrunnen til hennes død. Men nå var det sånn at hver gang Indianne hørte den, knakk hun sammen i gråt. Hun husket den dagen, så altfor godt. Hver minste, lille ting, minte henne om Bente. Det var vanskelig. Hun klarte ikke skolen, hun klarte ingenting. De andre viste medlidenhet til henne, men de forstod ikke hele omfanget av saken. De forstod ikke hva som var galt, sånn egentlig. Så nå gikk Indianne i parken. Alene. Hun hadde skulket siste skoletime. Hun orket ikke mer. Det var kanskje to måneder siden, men dette kom til å ta lenger tid. MYE, lenger tid. Indianne sukket igjen. Om ikke lenge, så skulle klassen på klassetur. Hun gadd ikke en gang følge med på hvor de skulle. Hun viste bare at foreldrene skulle være med på grunn av det som skjedde med Bente, og at de skulle til en by. En by ett eller annet sted i Amerika.

- Kom igjen da Indianne. Bente ville at du skulle ha det gøy. Hun skrev til og med det i avskjedsbrevet. Lisa, ene klassevenninnen til Indianne stirret på henne.
- Ikke våg deg å nevne Bente, freste hun tilbake. De andre var blitt ganske vant til den oppførselen, så det såret ikke så veldig. Indianne fikk lyst til å gråte. Lisa ville ikke gi seg.
- Nei, men så vær heller med fordi vi vil at du skal ha det gøy, da! Lisa gav seg ikke, så Indianne gav opp. Hun slang veska over armen, og gikk sammen med de andre. Elevene skulle gå alene. De voksne skulle bare være der for støtte, i fall noen ble syke, eller skadet seg, eller ble forsvant. Klassen gikk langs en gate. Akkurat da hørte hun en kjent melodi bak seg. Hun stoppet opp. Tårene sprengte på. De andre stoppet de også. De turte ikke å si noe. Alt rundt dem ble stille. Bare sangen, og litt latter hørtes.
- Vergessenen Kinder! Indianne falt ned på bakken. Hun gråt. Folk rundt dem stoppet opp. Og latteren opphørte. Alt ble stille. Indianne klarte ikke å slutte å gråte. Sangen fortsatte, bare lavere. Og saktere. Før den stoppet… helt. Noen tok tak i armene hennes for å dra henne opp.
- NEEEI!, hun hylte. Men personen gav seg ikke. Det var en sterk person.
- Går det bra med deg? Det var en gutt. Han hadde caps og briller. Indianne klarte ikke å stå oppreist, og da han slapp henne, falt hun sammen igjen. Vennene hennes stirret bare på henne. Gutten løftet henne igjen.
- Er hun deres venninne? Han så på de andre. De bare nikket stumt tilbake.
- Vet dere da hva det er med henne? En annen fyr med caps tittet frem. Men han hadde dreads under capsen.
- Vi… aner ikke. Men bestevenninnen hennes tok selvmord… Lisa prøvde å snakke. Men Indianne gråt bare enda mer.
- Oj da. Stakkars deg. Gutten løftet henne helt opp.
- Blir dere med på en kafé? Så kan vi prøve å få henne rolig? De andre bare nikket igjen. Indianne ble merkelig nok ganske rolig av å bli båret av denne fremmede gutten. Det var som om det ikke manglet så mye lenger, og det sved å tenke på.

- Går det bra med deg? Gutten som hadde båret Indianne så på henne.. Gutten het Gustav. Gustav Schäfer. Vennene hans het Bill og Tom Kaulitz og Georg Listing. Sammen var de bandet Tokio Hotel. Gustav var søt. Han hadde roet henne ned, og kjøpt kakao til henne. Nå satt de der rundt et bord på en kafé alle sammen. Kafeen var L-formet og hadde blå og grønne vegger. Inventaret var gult. På den korteste veggen var det en disk. Den var gul den også. Bordene var store. Plass til omtrent åtte på hvert bord. Mens de hadde satt sammen to bord, så de fikk plass til 16 stykker. Men de måtte presse seg sammen, for de var 20 stykker til sammen. Hele klassen hadde gått samlet. Det var Indianne glad for. Det hadde vært rart hvis hun og bare noen få av dem satt der sammen med Gustav, Bill, Georg og Tom.
- Ja. Tusen takk… Indianne stirret flaut ned i bordet.
- Så, tror du du klarer å forklare oss hva det var? Gustav så mildt på henne.
- Jeg... jeg kan prøve. Men jeg… Indianne så ned i bordet igjen.
- Bare fortell det du klarer, du. Alle smilte medlident til henne.
- Vel. Bente var som en søster for meg. Hun var som en tvillingsøster. Vi har alltid vært venner, men… vel, da vi kom i tenårene, forandret vi oss, i forskjellige retninger. Hun måtte puste før hun fortsatte. Det var tungt. Alle andre visste det jo. Det var ikke hun som hadde måttet fortelle. Men hun bet i seg gråten, og fortsatte.
- Hun ble så annerledes fra alle oss andre. Alle de andre klassene på skolen, og faktisk noen i vår klasse, mobbet henne for det. Hun hadde det så fælt. Hun ville bare dra hjemmefra. Starte ett nytt liv. Jeg var så glad i henne, og støttet henne så mye jeg klarte, men det var ikke nok. En dag jeg besøkte henne… Indiannes stemme sviktet. Hun harket litt. Tårene presset på.
- Så... så… fant jeg henne. På gulvet. Omkranset av sitt eget blod. Den sangen dere sang… den ble spilt i bakgrunnen. Og… jeg klarer den bare ikke… Indianne hadde latt tårene trille. Det var ingen annen utvei. Hadde hun ikke grått, så hadde hun sannsynligvis svimt av eller noe. Alle andre fikk tårer i øynene de også. De hadde jo ikke hørt den versjonen. De hadde jo bare hørt det at hun hadde tatt selvmord og var død. De ante ikke hvor fælt hun hadde hatt det. De ante jo ikke hvordan hun hadde dødd. Så nå satt de der og gråt alle sammen. Inkludert Gustav, Tom, Bill og Georg. Alle stirret dumt på dem, men ingen av dem klarte å slutte. Ene servitrisen kom bort med en hel eske med servietter.
- Dere ser ut som om dere trenger dem. Ta det med ro, de er gratis. Hun hadde en påtrengende stemme. Omtrent sånn som Janice i Friends sin stemme. Bare at servitrisens var verre. Den kvernet seg vei inn gjennom øret, og rett til hjernen. Men alle nikket og takket pent.
- Vi… kondolerer. Det er ikke sikkert vi forstår det helt, men vi kan prøve. Gustav strøk henne trøstende på ryggen.
- Takk. Det er snilt av dere.
- Den sangen… den er vår. Bill så i bordet. Han så trist ut. Indianne så medlident på ham.
- Jeg vet det. Den er veldig vakker. Men bare tanken på den… Flere tårer trillet nedover kinnene hennes. Det virket ikke som om tårene hadde tenkt å stoppe. Alle bare satt der. Helt stille. Ingen sa noe. Det må ha sett utrolig teit ut. En stor gjeng ungdommer satt helt stille rundt et bord mens de lot tårene trille. Indianne kom på den tanken og fikk skikkelig lyst til å le. Gustav tenkte tydeligvis det samme, for skuldrene hans ristet. Da Indianne så det, sa klarte hun ikke mer. Hun lo, og lo, og lo. Noe som var en stor kontrast til da hun gråt. Alle så opp. Gustav begynte å le han også. De andre så forvirret på Indianne og Gustav. Men de begynte å le de også. Å gud som de lo. Nå så det i hvert fall dumt ut. Folk stirret dumt på dem. Indianne lo så hun falt av stolen. Noe som resulterte i en enda større latterbølge.
- Nå… nå tror jeg vi må slutte å le. Indianne hev etter pusten. De andre gjorde det samme.
- Enig. Folk stirrer. Chris, en av klassekameratene til Indianne, slo i bordet så alle skvatt.
- Skal vi gå nå? Andrea, en annen klassekamerat, reiste seg.
- Jeg tror jeg blir her litt til. Bare gå dere. Indianne så ned i gulvet.
- Ja men… Vi vil ikke at du skal være alene. Andrea så ned på gulvet.
- Vi går vi også Gustav, kommer du? Georg tok på seg jakken sin.
- Jeg tror jeg blir her sammen med Indianne. Men, jeg tar dere igjen, jeg. Gustav så på Georg. Bill og Tom bare trakk på skuldrene. De dro med seg Georg, vinket ha det og gikk.
- Da går bare vi også. Og, Gustav… Vær forsiktig med Indianne. Klassen gikk. Det var bare Indianne og Gustav som sto igjen.
- Skal vi gå til en annen kafé? Gustav gjorde seg klar til å kle på seg jakken.
- Ja. Det kan vi godt. Indianne reiste seg og trakk jakken på seg. Så gikk de.

- Så… Fortell meg litt om deg selv. Gustav smilte. De satt på enda en kafé. Denne hadde fiolette vegger, og sort interiør. Merkelig nok, så ble man ikke kvalm av fargene.
- Hah! Den var original du! Indianne lo.
- Beklager daa… Men allikevel, jeg vil bli kjent med deg. Gustav smilte igjen. Indianne smeltet.
- Vel, jeg kommer fra Norge. Ett lite sted, langt nord i Norge. Jeg har to brødre, og en søster, alle eldre enn meg. Moren og faren min har vært gift siden året jeg ble født, aner ikke hvorfor de ikke giftet seg før. Jeg hadde enda en søster… Bente. Hun var som en tvillingsøster. Indianne så ned i bordet.
- Du trenger ikke si mer. Gustav så på henne igjen. Han hadde de vakreste brune øynene hun noen gang hadde sett. De smeltet henne hver gang hun så inn i dem.
- Du forstår meg bedre enn noen andre. Det var bare Bente som forstod meg slik som du gjør. Etter at hun forsvant, så… Dette virker kanskje teit, men det kjennes ut som om en del av meg mangler. Og… Indianne nølte.
- Og, hva? Gustav tok hånden hennes.
- Og etter at jeg møtte deg, så virker det ikke så tomt lenger. Indianne rødmet, satte seg bakover på stolen og så ned i fanget. Gustav bøyde seg mot henne. Han løftet haken hennes og kysset henne lett. Hun ble sittende bare å stirre på ham. Han smilte søtt til henne. Han hadde tatt av seg brillene. De lå på bordet. Indianne la hendene på bordet, og endte opp med å dytte til brillene. Hun klarte akkurat å snappe dem til seg før de landet på bakken. Hun la dem forskrekket på bordet.
- Var det for raskt, kanskje? Gustav rynket brynene. Indianne ristet på hodet. Så kysset hun ham raskt. Han reagerte fort, og kysset henne tilbake. Kysset varte lenge. Lenge nok til å sende Indianne rett opp til himmelen. Da de endelig slapp hverandre, kunne hun ikke stoppe å smile. De ble sittende bare å stirre på hverandre.
- Indianne… har du… lyst å bli med på… Nå var det Gustav som rødmet.
- Ja! Indianne svarte med en gang.
- Men… du vet ikke hva jeg skal spørre om engang. Gustav smilte.
- Jeg… Indianne lo. Hun bare måtte.
- Men… Du blir med? På kino? Gustav reiste seg. Indianne smilte og reiste seg hun også. Hun tok på seg jakken, og dyttet stolen på plass under bordet. Så gikk hun etter Gustav, som allerede var ved utgangsdøra. Han åpnet den for henne, tok henne i hånden, og så gikk de ut i den varme vårsolen.

- Hva med den filmen, da? Gustav pekte på en plakat. Den hadde roser rundt kantene, men i midten, var det en eller annen zombie. Indianne bare ristet på hodet.
- Den da? Gustav gikk ett skritt videre. Det var en litt sjokkert jente på den. Hun så på en mann som blottet seg for henne, mens hun hadde ene hånden ned i trusa. Indianne så dumt på Gustav. Han lo.
- Den var kanskje litt for… jah… uuæck! Gustav lagde en grimase. Indianne lo.
- Men… Indianne, hvilken film vil du se da? Gustav lagde til enda en grimase. Indianne måtte anstrenge seg for å ikke le.
- Hva som helst som er morsomt, eller romantisk. Indianne sukket. Gustav måtte smile.
- Hva er det du gliser sånn av da? Indianne satte hendene på hoftene.
- Det er bare… alt dette… det har skjedd så fort. Men… allikevel, så er det så… fantastisk. Gustav stammet seg gjennom setningen. Indianne fikk tårer i øynene. Han var så utrolig søt. Og, allerede, var hun så glad i ham. Han var den eneste personen, som minnet henne om Bente, men allikevel ikke gjorde henne trist.
- Men, den filmen… Indianne blunket med øynene. Gustav smilte igjen.
- Den! Han pekte på en plakat. Det var en romantisk komedie.
- PERFEKT! Indianne hoppet på ham og gav han en klem. Så kysset hun ham. Folk stoppet rundt dem og tok bilder. Gustav lo. Så så han på folkene.
- Alle sammen; dette er min Indianne… Indianne rødmet. Gustav tok henne i hånden og gikk bort til billettluken. Der kjøpte han to billetter, og gikk videre til kiosken. Indianne bare fulgte etter. Hvis ikke hun ville ha armen revet av, så måtte hun nesten følge etter, siden han fremdeles holdt hånden hennes.
- Hva vil du ha? Han pekte utover disken. Indianne trakk på skuldrene.
- Vet du ikke? Gustav lo.
- Joo… Men det er så mye. Og, vel… det er jo ikke sikkert vi liker det samme. Indianne så på ham, før hun sukket oppgitt.
- Haha. Du liker popkorn, sant? Og sjokolade, og brus? Indianne bare nikket.
- Ja, men da blir det, det? Vanlig popkorn, melkesjokolade, og to brus. Gustav la penger på disken. Gutten der, smilte sleskt til Indianne. Han flørtet rett og slett. Indianne la Gustavs arm over skuldrene, og smilte ondskapsfullt tilbake. De fikk snacksen, og gikk inn i kinosalen. De satt helt bakerst. Den begynte om ett minutt, og de var de eneste på den bakerste rekken. Gustav lente seg mot Indianne og kysset henne. Igjen, ble hun sent rett til himmelen. Akkurat da ble det mørkt, og filmen skulle til å starte. Filmen var morsom og romantisk. Noe som egentlig sa seg selv, siden det var en romantisk komedie.

(NESTE POST -.-')


Sist endret av Linnimora&lt;3 den 17/07/08, 08:24 pm, endret 1 gang

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:13 pm

FORTSETTELSE PÅ LYKKEN SNUR FORT

- Haha! Indianne holdt på å falle over ende i latter. Gustav hadde akkurat sitert noe fra filmen. De satt og tullet på en restaurant. Det var gule vegger der, og oransje inventar. Atmosfæren var veldig lik en restaurantscene i filmen. Så, da de så restauranten, var Gustav så snill at han spanderte middag. Pasta og kjøttboller i saus. Det gikk en hel gjeng med folk forbi vinduet til restauranten. Gustav tok en kjøttbolle fra fatet hennes, og matet henne med den. Gjengen med folk, rygget tilbake alle sammen. Indianne så ut vinduet. Det var foreldrene og klassen. Foreldrene så ikke videre glade ut. Indianne bet seg i leppen.
- eeeh… Hun pekte ut vinduet. Gustav så dit.
- Er ikke det klassen din? Han snudde seg mot henne igjen.
- Joo… og… foreldrene… mine… Indianne stammet. Hun kjente at lungene var på vei til å sprenges, i det foreldrene kom trampende inn i restauranten.
- INDIANNE! Moren tordnet over henne. Indianne lignet på moren. De var lave begge to. Moren hadde en stilig, kort frisyre, i samme farge som Indiannes hår, og så hadde de samme blå øyne. Gustav ble litt sjokkert over likheten. Ansiktsformen var til og med den samme, men moren hadde en rundere nese. Så Indianne hadde arvet farens nese. Faren var høy, hadde mørkt hår, og grønne øyne. Han hadde ett smalt ansikt, men ansiktet hans var annerledes enn Indianne og morens ansikter.
- Mamma… Indianne pep.
- Hva er det du gjør her sammen med denne gutten? Denne gutten, som er helt tydelig altfor gammel for deg? Har du møtt ham på nettet? Hvordan møtte du ham? Hvorfor sitter du her, og flørter åpenbart med ham? Moren så ut som om hun skulle eksplodere. Indianne hadde helt klart ikke arvet morens temperament. Hun var mye roligere. Men nå skulle hun ønske hun kunne vært mer som moren. Hun kjente at hun boblet på innsiden.
- Svar meg da! Moren trampet i gulvet.
- GI MEG SJANSEN DA! Indianne holdte seg for munnen. Hun kunne ikke tro at hun hadde ropt til moren. Hun hadde aldri, aldri, aldri i hele sitt liv, gjort det. Moren så sjokkert ut. Men Indianne bet seg i leppa, og fortsatte.
- Jeg spiser middag med denne gutten. Han er 19, snart 20 år gammel, så han er ikke så mye gamlere, jeg er jo faktisk 17. Jeg møtte ham ikke på nettet. Jeg var ute og gikk sammen med klassen, så sang ene kompisen hans, sangen som Bente… Indianne måtte rense strupen, og drakk en slurk vann.
- Sangen som spilte i bakgrunnen da jeg fant… Indianne stoppet igjen, men moren så ut til å ha myknet når Indianne nevnte Bente.
- Da jeg fant Bente. Da jeg hørte sangen, så knakk jeg sammen, og begynte å gråte, så hjalp han meg. Jeg flørter med ham, fordi jeg er utrolig glad i ham. Da jeg møtte ham, så var det liksom bare noe der. Du vet, sånn som du har fortalt om deg og pappa. Og, han er den eneste personen, som minner meg om Bente, men allikevel, ikke får meg til å gråte. Han får meg til å le og ha det gøy igjen. Jeg føler meg ikke slem i forhold til Bente når jeg har det gøy sammen med ham. Jeg tørr å smile igjen. Jeg tror det skulle dekke de fleste spørsmålene dine. Indianne sukket og så ned i tallerkenen.
- Ja. Men… jeg vet fremdeles ikke hvem kjæresten din er. Indianne ble sprutrød.
- Jeg beklager. Gustav reiste seg. Jeg er Gustav, Gustav Schäfer. Jeg er trommis i bandet Tokio Hotel. Jeg kommer fra Tyskland. Hyggelig å møte dere herr og fru Olsen. Gustav rakte dem vennlig hånden. De ble tydelig sjarmert.
- Hei. Kall oss gjerne Sigrun og Karl. Hyggelig å møte deg Gustav. Moren smilte.
- Hyggelig å møte deg unge mann. Indianne, klassen skulle akkurat dra til hotellet. Blir du med, eller skal du være her sammen med Gustav? Faren blunket til henne.
- Jeg blir her… Så kommer jeg senere. Ok? Indianne så håpefullt på moren. Moren bare smilte og nikket.
- Du har numrene våre hvis det er noe. Vi går nå. Ha det! Indianne smilte.
- Jeg beklager det der… jeg… åååh… Indianne fant ikke de riktige ordene.
- Jeg er utrolig glad i deg også Indianne. Gustav så henne rett inn i øynene.

- Her er hotellet jeg bor på. Indianne pekte opp på bygningen.
- Her? Hvilket rom? Gustav smilte.
- Rom 214. Hvordan det? Indianne så på ham.
- Jeg bor på 217. Samme hotellet. Så, kanskje jeg kan komme på besøk. Gustav klemte hånden hennes. Hun gav ham en klem. Hun var så lav i forhold til ham, at hun måtte lene hodet på brystet hans.
- Blir du med inn da? Indianne holdt fremdeles rundt ham.
- Ja. Resten av bandet er sikkert inne nå, de også. Gustav dro henne gjennom døra. Hun lo. De løp om kapp til heisen.
- Jeg var først! Gustav gav henne en klem igjen.
- Det er fordi… fordi… du jukset… Indianne lo og hev etter pusten.
- Nehei! Du jukset. Du begynte jo å løpe etter meg! Gustav sperret øynene opp.
- Haha. Indianne klemte ham hardere, før hun stilte seg på tå, og kysset ham. De gikk inn i heisen, og trykket på riktig etasje.
- Her er altså mitt rom. Jeg deler med noen av jentene og guttene i klassen. Vi bestemte oss for å ha blanda rom. Hvis du forstår.
- Ja. Men… kan jeg komme inn en tur da? Og bli kjent med klassen din? Gustav smilte ned mot henne. Hun bare nikket. Så gikk de inn. Hele klassen satt rundt omkring i rommet.
- Hei… hva driver dere med? Alle så opp.
- Ikke så mye. Enn dere? Lisa reiste seg.
- Vi har akkurat kommet inn. Indianne så rart på dem.
- Ok. Du… Chris er forsvunnet. Sist vi så ham, var vi på vei forbi det store smuget. Karianne reiste seg.
- Ja. Foreldrene dine og Birgit, er ute og leter. Thomas reiste seg. Birgit var læreren deres. Indianne kjente at hun ble redd. Hvorfor skjedde dette nå? Hun gikk å så ut gjennom ene vinduet. Hun så frebrilskt etter Chris. Men til ingen nytte. Akkurat da kom foreldrene inn. Etterfulgt av en omtåket Chris, og Birgit. Birgit var ikke omtåket. Hun var bare forbanna. Alle elevene fulgte henne skremt med blikket. Så sint hadde hun ikke vært, siden de malte gulvet på klasserommet rosa.
- Hei. Chris, har nettopp vært og rotet seg borti dop langere. Han er høy på ett eller annet nå, og vi må prøve å holde ham i ro. Birgit så ut som om hun ville eksplodere.
- Alle går til rommene sine, så kommer vi å snakker med dere etter hvert. Moren til Indianne så ikke videre blid ut hun heller.
- Er han høy? På dop eller noe? Lisa så sjokkert på Chris.
- Nei. Han er høy på sengetøy! Din tufs! Hva tror du? Emanuel, en fyr som kom fra Spania, så sint ut.
- Ikke krangle nå! Indianne veivet avvergende med armene.
- Kanskje jeg bør gå nå. Gustav så på henne. Hun bare nikket forsiktig, før hun kysset ham. Hun skulle bort til ham litt senere. Hun gledet seg allerede. Alle gikk til sine rom, og hvert av rommene fikk instrukser om hva de kunne og ikke kunne gjøre. På hotellet, var alle blitt kjent med forskjellige personer. De fikk lov å være sammen med dem, men INGEN andre. Indianne var glad hun var blitt kjent med Gustav. Ingenting kunne stoppe henne fra å være sammen med ham.

De neste dagene var fantastiske. Indianne hadde det übergøy sammen med Gustav. De gikk på kino, spiste middager, dro på museum. De gjorde rett og slett alt mulig. Hun var så glad i ham. Hun elsket ham. Ingen av dem tenkte på at de snart måtte dra fra hverandre. De var bare sammen. Hadde det gøy. Dagen Indianne skulle dra, var hun sammen med Gustav og bandet. De hadde gjort en avtale, de skulle kjøre henne til flyplassen. Hun var trist hele dagen. Gustav og guttene prøvde å gjøre henne glad, men til ingen nytte. Hun var bare trist. Gustav fikk ordnet det slik, at han fikk følge henne helt til gaten, og vente der til hun var dratt. Så det var det han gjorde. Indianne gråt hele flyturen. Hun klarte bare ikke å stoppe. Ikke nok med at hun hadde mistet Bente, men nå mistet hun det eneste som klarte å gjøre henne glad igjen. Det var det verste hun noen gang hadde opplevd.

Hun var slik lenge etter turen også. Hun snakket jo fremdeles med Gustav, og sendte meldinger til ham, men det var ikke det samme. Hun gikk tilbake til den tilstanden hun hadde hatt før hun møtte Gustav. Det var forferdelig. En dag Indianne ikke orket å dra på skolen, banket det på døren. Det var moren.
- Indianne… går det bra med deg? Hun kom inn med en kopp kakao.
- Takk… Men jeg har ikke lyst på. Indianne lå og stirret i taket. Hun hadde fått tilbake bildene fra turen dagen før. Hun hadde fått masse bilder av seg selv og Gustav. Han var så vakker. Hun tenkte på smilet hans, og kjente at hun ville gråte.
- Jeg setter den her. Sånn i tilfelle. Og, jeg drar på jobb en tur. Ok? Jeg kommer tilbake senere. Ca klokken 17.00. Senest 16.00. Indianne så på klokken. Den var bare 10.00. Faren kom ikke hjem før klokken 19.00, så da hadde hun masse tid til å sove.
- Jada. Jeg… jeg bare… sover litt… Hun fortsatte å stirre i taket. Det var egentlig, et ganske interessant tak. Hun sukket i det hun hørte at moren låste ytterdøren. Hun la seg til å sove. Hun ville drømme om Gustav.

Det ringte på døren. Indianne gned seg i øynene og så på klokken. Den var litt over tolv.
- Mammaaa! Hun ropte på moren. Men så kom hun på at hun var på arbeid. Det var sikkert faren eller moren som kom hjem en tur, men hadde glemt nøkkelen. Det ringte på igjen. Indianne slepte kroppen sin opp, og gikk ut i gangen. Så gikk hun sakte ned trappa. Det ringte på igjen. Hun gikk ut i gangen og låste opp døren. Hun åpnet den. Det var ikke faren… Eller moren… Det var Gustav. Hun kløp seg selv i armen. Det gjorde vondt. Så det kunne ikke være en drøm.
- Gustav? Hun spurte, bare for å være sikker.
- Indianne! Lov meg at vi aldri skilles igjen. Han kysset henne ømt.
- Men… hvorfor det? Hun så uforstående på ham.
- Fordi jeg elsker deg!

- THE END -


Sist endret av Linnimora&lt;3 den 17/07/08, 08:25 pm, endret 1 gang

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:13 pm

JODA, ENDA MERE PLASS Cool

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:14 pm

KANSKJE LITTEGRANNE MER PLASS? 0_o

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:14 pm

MWAHAHAHAHAAA! JEG ER KONGEN (dronninga) AV PLASS Cool

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:15 pm

PLASS, PLASS, PLASS... JEG ER GLAD I PLASS Very Happy

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:16 pm

JEG GIR IKKE OPP ALL DENNE PLASSEN, ALTSÅ... *eehhrmm*

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:16 pm

MIN PLAAASS Twisted Evil

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Linnimora<3 on 17/07/08, 08:17 pm

DETTE ER DEN SISTE PLASSEN TIL MINE FAN FICTIONER... ENJOY IT! xD

Linnimora<3
gullfisk ;p
gullfisk ;p

Antall Innlegg : 23
Age : 27
Location : GLOMFJORD 8)
Registration date : 07.07.2008

Til Toppen Go down

Linnimoras fan fictioner 0_o Empty Re: Linnimoras fan fictioner 0_o

Poste  Sponsored content


Sponsored content


Til Toppen Go down

Til Toppen


 
Permissions in this forum:
Du kan ikke svare på temaer i dette forumet